SAFO: En sulteforet utdanning – kommunene sier nei takk til statlig innblanding, og ja til konsulentene

«Kunnskap er lett å bære» var mine foreldres yndlingssitat da jeg vokste opp. Vi barna skulle følge med på skolen og jobbe med leksene. Jeg likte å lese. Bobsy-barna, Hardy-guttene og spesielt Frøken detektiv Nancy Drew var blant favorittene. Etter hvert åpenbarte det seg flere litterære skatter i bibliotekenes hyller. Skolebiblioteket var viktig som introduksjon til bøkenes verden, etter hvert ble biblioteket i Sandnes en kilde til nye bøker.

Begrepet utdanning refererer gjerne i dagligtale hovedsakelig til læring i grunnskole, videregående skole, fagskole, høgskole og universitet, men i utgangspunktet er det en fellesbetegnelse for all læring. Vi utdannes gjennom hele livet, fra vugge til grav, formelt og uformelt. Vi tilegner oss kunnskaper og utvikler evner til å bruke kunnskapen for å løse problemer og oppgaver. Jeg likte å lese, jeg var glad i skolen og valgte å gå videre til høgskole og universitet. Alle er imidlertid ikke likt sammenskrudd, og det som fungerer for meg kan være helt håpløst for andre.

Den formelle utdanningen må gi tilgang til god og fleksibel undervisning som er individuelt tilrettelagt for alle. Det er i tråd med CRPD, men det er også i tråd med sunn fornuft. Samfunnets mål er å bidra til voksne samfunnsborgere som har fått utviklet sitt potensiale og som etter evne bidrar til samfunnet og samfunnsutviklingen.

Den kommunale fattigdommen er et velkjent fenomen. Budsjettene barberes og kommunenorge ber om mer penger, mindre lover og regler og ingen øremerking av midler. Kommunene mener at de selv vet best hva som gagner sin kommunes innbyggere. Derfor synes Fredrikstad kommune at det er en strålende ide å gjerde inne elever som utagerer, i stedet for å satse på nok voksenressurser.

Stavanger kommune mener det er god prioritering å bruke 400 millioner til eksterne konsulenter i 2024, og spare 339 millioner på kommunale tjenester i 2026. Agenda Kaupang har levert 3 rapporter med omfattende innsparingstiltak i kommunen. De påpeker at Stavangerskolene leverer god kvalitet, men det koster for mye. Legg ned små skoler (store skoler gir stordriftsfordeler må vite), øk egenbetalingen for SFO, gjennomgå spesialundervisningen og bruken av assistenter og vurder bemanningsfaktoren i kommunale barnehager. I kulturskolen bruker Stavanger kommune 12,5 millioner mer enn gjennomsnittet, og dette må kuttes. Fokus på kutt av kostnader førte også til at renholdet på skolene og i barnehager i Stavanger ble redusert. De ansatte må gjøre mer selv. For å sikre lærernes utdanning innenfor rengjøring og vask, fikk lærerne vaskevideo.

Det er ikke bare skoler og barnehager som opplever kutt i kommunenorge. Også kommunale pleie og omsorgstjenester står lagelig til for konsulentenes spareforslag og kommunenes budsjettreduksjoner. Dermed forsvinner støttekontaktordninger og brukerstyrte personlige assistenter i tillegg til lærere og assistansestillinger i norske skoler. Det snakkes i store bokstaver om at vi kommer til å mangle arbeidskraft og flest mulig skal i arbeid og aktivitet. Allikevel er fokus på sparing og sparetiltak for barn og unge i oppveksten. Barnehager og skoler som burde få de beste forutsetningene til å dyktiggjøre og danne alle, og kommunale helse- og omsorgstjenester som skal bidra med avlastning for foreldre og støttetjenester for funksjonshemmede barn og ungdom sultefores, ikke sjelden etter råd fra Agenda Kaupang og andre velskodde konsulentfirmaer. Firmaene avkreves ikke ansvar for hvordan sulteforingen påvirker samfunnets fremtid og investeringen i vårt lands fremtid. Det vil være fremtidens innbyggere, administratorer og politikere som vil kjenne konsekvensene av dagens unnlatelsessynder – at vi ikke investerer i dagens barn og unge, at vi velger å ikke bidra til å gi alle, funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede, et best mulig utgangspunkt.

Jeg har lurt på dette lenge. Hvordan henger det logisk på greip at vi sulteforer utdanningen, og tror at grunnskolen og høyere utdanning skal levere våre ungdommer som høykompetente, dannede og velfungerende arbeidstakere i andre enden. Når undervisningsinstitusjoner ikke er universelt utformet, når tilrettelegging i form av litteratur, språk, hjelpemidler ikke fungerer, når nødvendig undervisningskompetanse mangler, når elevene ikke har tilgang til nok voksne, hvordan tror de som legger føringene at vi skal bli sittende igjen med den nødvendige avkastningen for å bruke konsulentenes økonomi-språk.

Kommunene ønsker minst mulig lover og regler. KS ber om skroting av lærernormen i skolen, og kommunekommisjonen følger opp. De vil også ha mest mulig penger fra staten. Men kommunale prioriteringer viser at det ikke alltid at midlene brukes på kvalitet i skole og utdanning eller nødvendige pleie og omsorgstjenester. Dyre kulturbygg og svære idrettsarenaer er populære investeringer. Nøkternhet er til tider en undervurdert øvelse.