Det føles som å bli stående igjen alene

For Ebba var støttekontakten mer enn en person å gjøre ting sammen med. I seks år hadde hun tre timer i uka med en fast person hun stolte på. Timene ga henne trygghet, fellesskap og mulighet til å leve et mer selvstendig voksenliv.

I fjor fikk hun beskjed om at støttekontakten skulle opphøre. Kommunen mente i stedet at behovet for aktivitet skulle ivaretas av bemanningen i bofellesskapet.

– Å miste støttekontakten sin er ikke bare et administrativt vedtak. Det er som om noen trekker bort en av de få trygghetene man har i hverdagen, sier Ebba.

Ebba Frantzen er representant i Erfaringsutvalget i Akershus. Støttekontakten ble en viktig støtte på veien mot å bli voksen.

– Støttekontakten gjorde at jeg kunne være en del av samfunnet. Jeg fikk kjenne på friheten ved å ha mitt eget liv, som å dra på fotballkamper, spise ute eller gå tur, uten at det måtte være familie rundt meg, sier hun.

Aktivitetene ble valgt på hennes egne premisser. Noen ganger var det små ting i hverdagen. Andre ganger ble timene spart opp til større opplevelser. Med støttekontakten fikk Ebba også dra på ferieturer der hun kunne være mer selvstendig. I fjor gikk turen til Stockholm.

– Det betydde mye for meg å kunne dra på de feriene. Jeg ser tilbake på veldig fine minner med bading, god mat og opplevelser jeg fikk være med på å velge selv, sier Ebba.

Hun beskriver prosessen med kommunen som uforutsigbar. Først kom det brev om at tilbudet ville bli avsluttet, uten at hun var blitt spurt. Senere ble vedtaket trukket tilbake. Til sammen mottok hun fire ulike brev om endringer i tjenesten.

Etter hvert ble det gjennomført en samtale med kommunen. Der var Ebba tydelig på hvor viktig støttekontakten var for henne.

– Jeg forklarte hvor viktig støttekontakten var for meg, og hva den betydde i hverdagen min. Likevel føltes det som om kommunen allerede hadde bestemt seg. Jeg satt igjen med en følelse av at stemmen min ikke ble tatt på alvor.

En lovpålagt tjeneste kommunene må ha

Støttekontakt er et tilbud som skal bidra til at mennesker kan ha en aktiv og meningsfull fritid. Det er en tjeneste som kommunene skal tilby personer som har behov for det.

Støttekontakt kan organiseres individuelt, i gruppe eller som et tilbud i samarbeid med frivillige organisasjoner. Det avgjørende er at tilbudet tar utgangspunkt i den enkeltes behov og ønsker.

– Støttekontakt handler ikke bare om at kommunen kan vise til at det finnes et aktivitetstilbud. Spørsmålet er om personen faktisk får delta og gjøre ting som hun elle han ønsker å delta på, sier Hedvig Ekberg, generalsekretær i NFU.

Hun sier NFU får mange henvendelser om kommuner som i praksis erstatter individuell støttekontakt med sosialt samvær i bofellesskap.

– Et gruppetilbud kan være fint for noen. Men det avgjørende er hva den enkelte trenger og ønsker. Hvis personen trenger støttekontakt for å delta, blir behovet neppe dekket av bemanning i boligen, sier hun.

Hun mener kommunene ikke kan organisere seg bort fra ansvaret sitt:

– For mange er det avgjørende å ha én fast person som kjenner dem. Hvis en person har behov for individuell støttekontakt, må kommunen sørge for at behovet faktisk blir dekket. Da er det ikke godt nok å bytte det ut med et gruppetilbud, for å spare penger.

Da tilbudet forsvant

Da Ebba mistet støttekontakten, fikk hun i stedet et nytt vedtak på 12 ekstra timer i måneden i bofellesskapet. Det skulle tilsvare timene hun tidligere hadde med støttekontakt. I praksis sier Ebba at hun sjelden får brukt disse timene fordi bofellesskapet mangler ansatte til å gjennomføre dem.

– De ekstra timene har jeg sett lite til. Når jeg tar det opp, får jeg høre at de ikke har nok bemanning til å dekke det.

Hun forteller også at gruppetilbudene i boligen ofte ikke er tilpasset hennes interesser, og at aktivitetene som tilbys, som regel er bestemt av boligen på forhånd. For Ebba oppleves tapet av støttekontakten som et brudd i hverdagen.

– Det gjør vondt. Det river i både rutiner og selvfølelse. Det føles som å bli stående igjen alene. Som å miste en bestevenn over natta.

Hun forteller om økt ensomhet etter at støttekontakten forsvant, og at hun nå blir mer sittende hjemme. For Ebba handler tapet også om å miste noe av selvstendigheten hun hadde.

– Nå må jeg ha med meg foreldrene mine for å kunne dra på ferie eller delta på turer. Det kjennes ikke kult når man er 29 år.

For Ebba er det hverdagsfriheten hun savner mest: Å gå på fotballkamp. Spise ute. Reise på tur. Gjøre noe fordi hun selv har lyst, sammen med en person hun er trygg på.

– Jeg tror mange ikke forstår hva dette faktisk betyr i hverdagen. Det handler ikke bare om organisering av tjenesten, men om livet mitt, sier Ebba.

For henne var støttekontakten ikke bare tre timer i uka. Det var en av nøklene til et mer selvstendig voksenliv.