Men før det skjer, kommer faren hans på 75 år til å ta han med hjem og pleie ham der.
– Det er helt utenkelig å flytte ham til et sted hvor det er nytt personale, så blir han flyttet til Dokka, tar jeg ham hjem.
Ole Edvard Finstuen er helt tydelig på hva han vil gjøre om Nordre Land kommune gjennomfører planen sin om å legge ned Furuholtet bofellesskap på Aust-Torpa. Der bor sønnen Egil Andre sammen med to andre beboere.
– Jeg er 75 år, og så lenge jeg er frisk skal jeg ta meg av ham hjemme.
Vi sitter i stua til Egil Andre på Furuholtet sammen med Finstuen og vergene og pårørende til de to andre beboerne, og alle er helt entydige på at bofellesskapet er et trygt og godt sted for de tre å være. Dette er hjemmet deres.
Men kommunen vil noe annet, de vil flytte dem til Landmo, som sykehjemmet i Nordre Land. Landmo ligger på Dokka. Og for å få i gjennom planene sine har de gått til oppsigelse av de tre beboerne. Noe verken Finstuen eller de andre pårørende har godtatt. Derfor har kommunen tatt dem til tingretten.
Ordfører Ola Tore Dokken i Nordre Land forteller i en e-post at beslutningen baserer seg på kommunestyrevedtak og husleielovens bestemmelser om oppsigelse av tidsubestemt leieavtale. Han trekker frem fire punkter som begrunnelse for vedtaket: Bedre tilpassede helsetjenester, økonomisk effektivisering, styrking av faglige miljøer og rekrutteringsutfordringer med å sikre tilgang på kvalifisert personell.
En aktiv gutt
Fjernt fra de politiske beslutningene, øverst oppe i Nord-Torpa, ligger gården der Egil Andre vokste opp. Her har også Ole Edvard Finstuen vokst opp, og her har han og kona fostret en datter i tillegg til Egil Andre. Nå er det bare Finstuen igjen her. Kona har flyttet til sykehjemmet Landmo i kommunesenteret Dokka, mens datteren har stiftet familie på Lillehammer.
I 48 år bodde Egil Andre her frem til han for to år siden flyttet ned til Furuholtet. I alle de årene tok Finstuen og kona seg av ham, 24 timer i døgnet, syv dager i uken.
– Da han bodde hjemme byttet jeg og kona på å ligge ved siden av ham for å få med oss anfallene hans, forteller Finstuen der han står og skuer utover landskapet.
Allerede i fem måneders-alderen begynte Egil Andre å få kramper som senere utviklet seg til epilepsianfall.
– Det ble en vane og en livsstil. Vi har prøvd å gjøre det beste ut av det, og fordi vi var selvstendig næringsdrivende kunne vi sjonglere med døgnets timer.
Egil Andre var en vilter krabat som var med på alt i gårdsdriften. Så vidløftig var han at de noen ganger måtte gjerde ham inn. Men gutten var nysgjerrig og ville utforske verden.
– En gang fant vi ham i bekken som renner gjennom gården.
På mange måter en ganske normal gutt. Helt til epilepsianfallene kom stadig oftere.
– Han ble dårligere og dårligere på grunn av anfallene, det var rundt 10 anfall i måneden i mange år. Så vi forstod ganske tidlig at han hadde utfordringer, og på skolen måtte han ha hjelp med læringen, så det ble ikke mye læring da.
I dag kan Egil Andre kun si ett eller to ord.
Belastning for privatøkonomien
Egil Andre var ofte på Statens senter for epilepsi (SSE) i Bærum, men det hjalp ikke. Tvert om.
– I starten på SSE fikk vi ikke være med inn til behandlingen, og det satte en skrekk i han. Vi turte nesten ikke å reise dit fordi han ble redd av å være der. Og anfallene økte hver gang vi kom dit. Jeg tror det var fordi han var nervøs, forteller Finstuen.
Slike sykehusbesøk ble det reisedøgn av, og Finstuen regner at de gjennom årene var på reise med Egil Andre i over 1000 døgn.
– Og det gikk utover økonomien, derfor var det helt avgjørende for oss å være selvstendig næringsdrivende for å ta hånd om ham. Og vi gjorde det for at han skulle ha det bra.
– Ole Edvard og kona har spart kommunen for store summer, og så skal flytting være takken, kommenterer Anna Ekrem. Hun er leder av NFU i Nordre Land.
Oppleves uverdig
De pårørende frykter at effektivisering og lavere bemanning vil true sikkerheten.
– Egil Andre og en av de andre beboerne er plaget med anfall, og da er det viktig at de får puste under anfallene. Derfor kan det ikke være slik at det kan gå lengre tid på Landmo enn hva det gjør på Furuholtet før de blir tatt hånd om. Det vil gå på sikkerheten løs, fremhever Finstuen.
Han peker også på kontrasten mellom det trafikkerte området på Dokka og roen på Torpa.
– Der vil det være mye trafikk ut og inn. Mens her oppe er det landlig og natur, med elgen som beiter i furuskogen rett utenfor.
Familien frykter også at reiseavstanden, som dobles, vil redusere kontakten med beboerne. Ordføreren beklager opplevelsen, men mener de har tatt bekymringene på alvor.
– Kommunen har ikke ønsket å tvangsflytte noen, men har tilbudt alternative boliger med bedre tilgang til fagkompetanse. Målet har hele tiden vært å sikre gode og trygge tjenester for tjenestemottakerne, også i fremtiden, uttaler han.
Bygd hovedsakelig på dugnad
Furuholtet bofellesskap har plass til fire beboere, men bare tre av leilighetene er i bruk. Finstuen og de andre pårørende tror kommunen bevisst har valgt å ikke la en ny beboer flytte inn i den tomme leiligheten, selv om det ifølge dem står flere i kø for plass.
– Vi tror kommunen har planlagt nedleggelsen en stund, sier Kjell Ingar Taaje. Han er verge for den ene av beboerne, en mann på 73 år som er uten nær familie.
Furuholtet ble satt opp i 1991, kommunen sto for deler av bygget, mens mye ble også gjort på dugnad av de pårørende og øvrig familie, som også har bekostet vedlikeholdet opp gjennom årene.
– Dette er sikkert det billigste i bygget i hele kommunen, oppsummerer Taaje kort.
En innbitt kamp mot overmakten
For Ole Edvard Finstuen er det ingen tvil om at sønnen må få bli boende på Furuholtet.
– Han har det så godt her, og han liker å være ute. Så jeg prøver å være her ofte, minst annenhver dag, og da går vi turer og husker på gyngen som står utenfor her. Da smiler han med en gang. Han smiler til alle. Så jeg håper at vi på en eller annen måte får stoppet flyttingen.
Beboerne og deres pårørende utgjør en innbitt gjeng som ikke har tenkt å gi seg, selv om de opplever overmakten som stor.
– Kommunen trodde bare det var å kjøre over oss, og jeg tror de så på oss som et lett offer, sier Taaje.
Anna Ekrem (NFU) kritiserer kommunen for å ha valgt tingretten fremfor det kostnadsfrie lavterskeltilbudet Husleietvistutvalget.
– Vi opplever det som maktmisbruk at kommunen har valgt å stevne beboerne for tingretten, som er en kostnadskrevende rettsinstans fremfor til husleietvistutvalget, som er et kostnadsfritt lavterskeltilbud, og som vi har bedt om, sier Ekrem.
Ordfører Ola Tore Dokken avviser påstandene om skjevfordelt makt og fastholder at kommunen har vektlagt dialog. – Det har vært en rekke møter med pårørende og verger, og kommunen har forsøkt å legge til rette for god samhandling og forståelse. Det er viktig for oss at alle parter blir hørt og at prosessen oppleves rettferdig, utdyper han.
Han mener beboernes bistand fra NFU – inkludert juridisk hjelp – motbeviser en påtakelig maktubalanse i saken. Ekrem er uenig, og mener møtene i liten grad ga rom for reell medvirkning.
– Kommunen med sine økonomiske muskler, egne fagfolk og juridisk kompetanse sammen med KS' store juridiske apparat er selvfølgelig en overlegen part i denne sammenhengen mot en gruppe enkeltmennesker, selv om de får bistand fra sin interesseorganisasjon. Vi opplever at kommunen kjører på med alle midler, påstår hun.
Tross økonomisk usikkerhet valgte de pårørende å ikke anke kjennelsen som gir kommunen rett til å fremme saken for tingretten, men heller bruke ressursene på mekling i tingretten, hvor de har engasjert advokat.
Mener kommunens regnestykker er feil
Ole Edvard Finstuen kjemper ikke bare for sin sønns rettigheter, men også for redeligheten i saksgrunnlaget for flyttingen. Han mener at kommunens regnestykker er feil.
– Kommunen hevder at de vil spare 7,3 millioner kroner på flyttingen, men når vi spør mer detaljert om økonomien får vi ikke noe svar, forteller Finstuen.
Derfor har han satt opp sine egne kalkyler, basert på tilgjengelig økonomisk informasjon. Forutsatt fullt belegg med fire beboere og tilskudd fra Staten og egenbetaling fra brukerne, mener Finstuen at inntektene vil dreie seg om drøye fire millioner. Penger som ifølge ham altså ikke er tatt med i kommunens regnestykke.
Dokken på sin side hevder at det regnestykket administrasjonen har lagt frem for politikerne inkluderer alle inntekter og utgifter knyttet til driften av tjenestene til beboerne. Og at det derfor er et helhetlig bilde av driftskostnadene og inntektene for Furuholtet.
NFU-leder Anna Ekrem mener uansett at regnestykket svikter fordi det forutsetter at beboerne faktisk flytter til Landmo, noe de nekter å gjøre. Hun advarer om at kommunen risikerer å måtte levere tjenester på tre ulike steder, noe som vil nulle ut den planlagte effektiviseringsgevinsten.
– Sakens utgangspunkt er effektivisering av tjenester gjennom økonomiske og personalmessige besparelser, noe en ikke vil oppå ved å splitte et velfungerende bofellesskap og kanskje ende opp med tjenestebrukere lokalisert på tre ulike steder, fremhever hun.
– Man kan ikke bare gi litt menneskerettigheter
Furuholtet har vært forsøkt nedlagt tidligere, men det ble stoppet. Nå har kommunen fått ny motivasjon med bakgrunn i skrantende kommuneøkonomi, og de støtter seg på en tilsvarende sak i Vågå hvor kommunen der vant i retten.
– Vågå-saken har nok åpnet opp for at kommunen og KS kjører på, for saken ga kommunen medhold i at de kan si opp en leieavtale med bakgrunn i økonomi, forteller Ekrem.
I sin argumentasjon har Ekrem lagt menneskerettighetene til grunn og at omsorgstjenester skal ytes der folk bor.
–Ordføreren mener at menneskerettighetene skal gjelde for alle, men slik vi ser det kan man ikke bare gi litt menneskerettigheter.
I sitt svar hevder ordfører Dokken at kommunen har vurdert menneskerettighetene, inkludert retten til et selvstendig liv og inkludering i samfunnet.
– Men vi erkjenner at det er ulike tolkninger av menneskerettighetene, og at saken har vært krevende for alle involverte. Samtidig har kommunen et ansvar for å sikre forsvarlige tjenester til alle innbyggere, og vi vurderer at samlokalisering og styrking av fagmiljøer er nødvendig for å møte fremtidens behov, utdyper han.
Anna Ekrem mener at kommunen her gjør en feilvurdering, fordi det er ikke kommunen som avgjør om beboernes mulighet til selvstendig liv og inkludering oppfylles, det er enkeltmennesket selv.
– Kommunen setter seg over enkeltmennesker og mener de vet bedre!, slår hun fast.
Mener kommunen ikke har vurdert konsekvensen
Ekrem mener at en av svakhetene fra kommunen sin side er at de ikke har gjort noen vurdering av konsekvensene.
– For sier du opp her, skal kommunen fortsatt oppfylle enkeltvedtakene til hver beboer. Det kan bety at kommunen må yte tjenester på tre ulike lokasjoner, og det må koste mer penger. Kommunedirektøren har for øvrig sagt at alle skal få bo der de ønsker å bo.
Ordføreren skriver at kommunen har lagt vekt på både beboernes behov og de langsiktige utfordringene de står overfor, men vil av hensyn til taushetsplikten kan vi ikke gå inn i detaljer om individuelle forhold.
– Vi kan imidlertid bekrefte at konsekvensene for den enkelte er vurdert i tråd med gjeldende lovverk og faglige retningslinjer, sier han.